Den historiske bakgrunnen for tekstilindustrien i Europa og Norge
I århundrer har folk i Europa, inkludert Norge, vært engasjert i spinning og veving av tekstiler. Fra vikingtiden og fremover har kvinners ferdigheter innen tekstilproduksjon vært av stor betydning. Ull var det dominerende materialet, og vadmel ble brukt ikke bare til klær, men også til seil og teltduk. I boken «Norsk Tekstil» beskrives forskjellige historiske tekstiler og teknikker.
I det norske selvforsyningssamfunnet lagde kvinner stoffer av både lin og ull. Amtmann de Finests beretning fra Rogaland på 1700-tallet gir eksempler på hva norske bondekoner kunne produsere, inkludert vakre farger og mønstre. Hovedfokuset i den nevnte boken er imidlertid produksjonen av tekstiler som handelsvare, noe som førte til en mer rasjonell og til slutt industriell produksjonsform.
Tekstilproduksjonens økonomiske betydning
Historiske kilder viser at norsk omsetning av klær i middelalderen ikke er så sparsommelig som tidligere antatt. Det finnes rike opplysninger i norske kilder som plasserer tekstilindustrien i en større europeisk kontekst. Denne artikkelen tar sikte på å plassere norsk tekstilindustri, og spesielt Dale Fabrikker, i den historiske utviklingen av tekstilproduksjon og handel.
Tekstilindustrien har, på alle stadier fra primitiv produksjon til høyteknologisk fabrikasjon, vært en viktig bidragsyter til utviklingen av internasjonal handel. De eldste handelsrutene oppsto fordi visse varer hadde høy verdi i områder med forskjellige klimatiske forhold. For eksempel fant romerske glass- og metallarbeider veien til nordiske land, til tross for mangelen på litterære vitnesbyrd om handel i denne perioden.
Den første norske eksporten bestod hovedsakelig av luksusvarer som pelsverk, hvalrosstenner og jaktfalker, drevet av mektige handelsmenn og konger. Denne handelen fortsatte inn i 1300-tallet, og det oppsto en ny handel med masseprodukter, som var rimeligere, men av økende betydning for den nasjonale økonomien. Innførselen av korn ble en nødvendighet i Norge på 1200-tallet, mens produksjonen av fisk, temmer og huder gav landet økt kjøpekraft.
Handelsrutene og tekstilproduksjonens rolle
Norge kom tidlig inn i den internasjonale storhandelen, hvor omsetningen av nødvendighetsvarer førte til kjøp av mindre nødvendige varer, slik som forskjellige sorter utenlandsk kledning. Handelsbyene i Italia tiltrakk seg luksusvarer fra Asia og Afrika, og i middelalderen begynte utviklingen av handelen med billigere massevarer.
I løpet av 1100-tallet vokste handelslivet i Europa frem, med italienske byer som etablerte handelsfaktorer i asiatiske og afrikanske havner. Nordeuropeisk handel ble påvirket av tysk ekspansjon øst for Elben, som førte til kolonisering av Østersjøens kyster, og dannelsen av det hanseatiske forbundet. Dette forbundet skapte to store handelsområder i Europa: det italienske og det hanseatiske, som var tett sammenvevd gjennom byer som Köln, London og Brugge.
De viktigste massevarene som skapte den europeiske storhandelen var korn, ull og ferdig klær. Andre varer som vin, fisk, salt og metallvarer ble også viktige. Samtidig bidro luksusvarer fra Orienten, som krydder og smykker, til å stimulere handelen.
Norge i den internasjonale tekstilhandelen
Norge hadde en begrenset tekstilproduksjon, men var en del av det europeiske handelsnettverket. Norsk vadmel ble omsatt innenlands, men produksjonen var ikke omfattende nok til å bli betraktet som en betydelig handelsvare. Island, derimot, hadde et overskudd av ullvarer, som ble eksportert til Bergen og videre til land med utviklet tekstilindustri, som Flandern.
Dokumenter fra tidlig 1300-tall viser at handel med tekstiler og ull var betydelig. Et salgsdokument fra 1312 viser at det var en aktiv handel med ullprodukter fra Island, som ble sent til Bergen og deretter eksportert videre.
Verdal Ullvarefabrikk
I februar 1932 ble Sparbu Ullvarefabrikk overtatt av Verdal Samvirkelag, og i mars samme år vedtok medlemsmøtet at fabrikken nå skulle hete Verdal Ullvarefabrikk, Sparbu. Fabrikken leverte varer av god kvalitet, og det var vanskelig å skaffe nok garn, ulltepper m.m. til kundekretsen. Våren 1937 ble det bestemt at fabrikken skulle flyttes til tettstedet Verdal. Samvirkelaget kjøpte tomt der, og det ble bygget opp en ny og moderne ullvarefabrikk i Verdal, som ble åpnet i 1938.
I 1939 ble Verdal Ullvarefabrikk solgt til NKL (Norges Kooperative Landsforening), som hadde mulighet til større engros-salg av ullvarene. (Kilde: Verdal Historielag/Nasjonalbiblioteket.)
Eksempel på oppskrifter fra Verdal Ullvarefabrikk i Koftearkivet:
Dale Fabrikker
Dale Fabrikker på Dale i Vaksdal Kommune ble grunnlagt i 1879 av konsul Peder Jebsen som en bomullsvarefabrikk, fordi han skjønte at Dale-elven ville gi tilgang til rimelig vannkraft. I 1899 ble Dale Ullvarefabrikk oppført.
Fra 1912 startet de produksjon av håndstrikkegarn. Etter andre verdenskrig vokste selskapet raskt med stor eksport og ble særlig kjent for mønstrede strikkegensere, blant annet levert til norske OL- og VM-deltakere.
Til OL i Cortina i 1956 lanserte man det første håndstrikkemønsteret ved samme navn, designet av Bitten Eriksen, og fra 1967 begynte Dale også å maskinstrikke gensere og kofter. På det meste arbeidet over 1000 personer i fabrikken – og på Dale bor der kun ca 1500 – dette var virkelig en hjørnesteinsbedrift!
I 1991 ble Dale delt i Dale AS, som produserer flammehemmende stoff, og Dale Garn & Trikotasje, som produserer strikkegensere og garn. Samtidig ble Dale of Norway, trikotasjedelen, skilt ut som eget datterselskap under samme tak som Dale Garn.
Den største økonomiske oppturen kom med OL på Lillehammer i 1994. Her måtte hele bygden trø til, både med produksjon av garn, og håndstrikk av OL-gensere. Det var i denne perioden døgndrift i fabrikken, og alt «sto på hodet» i bygden.
I 2001 ble Dale of Norway utskilt fra Sagatex. Den norske kosmetikkgründeren Hilde Midthjell investerte i selskapet i 2009, og fra 2013 var hun eneeier og daglig leder.
I samme periode ble Dale Garn, som da var utskilt som eget selskap, solgt til House of Yarn, som dessverre la ned all garnproduksjon i Dalekvam kun 1 mnd etter obvertakelsen.
Stoltheten over det man har fått til, og den rollen Dale fikk i norsk strikkehistorie, er fortsatt merkbar på Dale.
Det finnes mange oppskrifter fra Dale i Koftearkivet, fra de aller første til de aller siste som ble utgitt.
Evebøfoss Fabrikker
Evebøfoss Fabrikker var en tekstilbedrift i Sandane i tidl. Sogn og Fjordane (Vestland) og var en hjørnesteinsbedrift i bygden. Den ble startet som en shoddyfabrikk i 1906, av Anders Hansen. Fabrikken tok i mot ullfiller fra folk, som da ble revet opp til ‘shoddy’, og brukt som stopp i dyner og puter. I 1910 ble driften lagt om fra shoddy, til å bli et ullspinneri. Det var mye sauehold i bygden, og folk leverte ull til fabrikken, og fikk ferdig spunnet garn tilbake. I 1914 kjøpte fabrikken inn utstyr til veving, og begynte å produsere ullstoff, pledd og tepper. Dette ble en ettertraktet vare!
Norsk Kamgarnindustri
‘Garnmannen 175’ er blitt et ‘begrep’ innen norske kofter. Mønsteret ble utgitt av Norsk Kamgarn Industri, som var en etterfølger etter Roff Kamgarn Industri A/S. NKI ble etablert i 1931, og ‘Garnmannen’ ble firmaets varemerke. Ullgarn av dette merket ble solgt over hele landet.
Både originalmønsteret til Garnmannen 175 og en redesignet utgave finnes i Koftearkivet.
Hovland Uldvarefabrikk
Hovland Uldvarefabrikk – spinneri, garnprodusent og veveri – ble etablert i 1876 på Hovland i Ullensvang kommune. Bedriften produserte blant anna kardegarn til handstrikk og industri, bunadsstoff, draktstoff, dresstoff, gabardiner, flanell, tweed, og ulltepper.
I 1970 rommet produksjonen også ull- og syntetisk garn. Fabrikken ble nedlagt i 1989.
Svanedal Ullvarefabrikk
Svanedal Ullvarefabrikk ble etablert i 1908, i Oltedal, Rogaland. Opprinnelig het fabrikken Oltedals Veveri, men byttet navn til Svanedal Ullvarefabrikk i 1914.
Fabrikken hadde 140 ansatte i 1933, og produserte både garn, ullpledd, sjal og stoffer. I 1976 var det 90 ansatte, 70 % kvinner. Mesteparten av produksjonen var nå fremstilling av garn. Produksjonen ble lagt ned i 1998.
Namdalens Ullvarefabrikk
Namdalens ullvarefabrikk ble startet så tidlig som i 1913, og ble etter hvert en av de største arbeidsplassene i sagbruksbyen Namsos. Her ble det produsert garn, tepper og stoff til herrekonfeksjon helt fram til 80-tallet, og varene ble sendt rundt om i hele landet.
LES MER OM NAMDALENS ULLVAREFABRIKK HER
Firpunkt
Mer informasjon kommer
Garnglede
Mer informasjon kommer
Gjestal
Bugda med det spinnande industrieventyret
Hjertegarn
Mer informasjon kommer
Idena
Mer informasjon kommer
Jakobsdal
Mer informasjon kommer
Johs. Warhus & Co.
Mer informasjon kommer
Lavenda
Mer informasjon kommer
Lopi
Mer informasjon kommer
Marks & Kattens
Mer informasjon kommer
Norsk Kjøpmannstjeneste
Mer informasjon kommer
Norull
Utsnitt av veggmaleri i Norulls kantine mot Harstadhamn.
Foto: Gunnar E. Kristiansen 2017 – malt av Karl Erik Harr – 1958
Da Norges Kjøtt- og Fleskesentral starta bygginga av ullvaskeriet i Havnegata 5 i november 1954, var det en klar anbefaling til Nordlands Forenede Uldvarefabriker om å bygge sin nye fabrikk vis a vis, og i januar 1956; etter at de siste Hamnneshågene var sprengt bort, så man konturene av det som skulle bli den nye og moderne ullvarefabrikken i Havnegata 8, vis a vis ullvaskeriet. Alt kom under tak, også kontorfløyen i Havnegata 6, som vender mot Harstadhamn. 16. februar 1957 meldte Harstad Tidende at styret hadde budsjettert med 170 000 kroner for omfattende ominnredninger av Harstad Uldvarefabrik. Litt ut i mai 1957 meldte disponent Sigurd Riis at første ordre fra Sveits var mottatt. Fem tonn «tops» til en verdi av 100 000 var bestilt av et av Europas mest velrenommerte kamgarnspinnerier. Riis fortalte og at Nordlands forenede hadde fått forespørsler om leveranser både til Tyskland, England og Frankrike – og at et prøveparti var ekspedert til Danmark. Samme dag kunne Harstad Tidende også fortelle at nye vinduer og trapp opp til utsalget i Storgata ble langt mer publikumsvennlig enn den gamle fronten, som hadde vært i bakgården.
11. mai 1957 hadde avisa en reportasje over to og en halv side om fabrikkbygningen som både ble billigere enn antatt og dessuten var blitt et mønsteranlegg. Snart var man i full produksjon.
Høsten 1957 rapporterte NORULL at det ikke lot seg gjøre å etterkomme alle bestillingene som kom inn, men man søkte etter beste evne å fordele ordrene på «Nordlysgarn», «Lofotgarn» og «Ventugarn». Og i slutten av oktober ble det vist til store ordres på undertøy som var kommet fra Nord-Sverige. De måtte gå i to skift på den moderniserte Harstad Uldvarefabrik.
29. november 1957 ble ullvaskeriet overdratt vederlagsfritt fra NKF til Nord-Norges Salgslag (S/L NNS). NORULL tegnet avtale med Salgslaget som muliggjorde at de fikk bruke vaskeriet for den ulla de samlet inn blant sine leverandører.
I slutten av november 1957 kom både Sandsøy og Bjarkøy husmorlag og Troms bondekvinnelag på besøk i NORULL. Disse og avisas jevne strøm av positive omtaler av bedriften medvirket nok til å opparbeide kunnskap om, så vel som stolthet over å ha et såpass stort og moderne industri-konsern plassert i byens midte.
Det var ikke like populært med «ulldottene» som kom ut fra bedriftens kloakkanlegg. At ulla klebet seg på trosser og treverk var nå en ting, verre var det at den kom inn i kjølevannsystemet til båter som lå inne i Harstadhamn. Da sørget disponenten for å få bygge inn et filter til å samle opp ullrestene før de løp ut i havna.
I september 1958 var suksessfaktorene på topp i Havnegata: Det kom ordre fra Sveits, Danmark og Sør-Norge for 754 000, og salgssjef Pedersen var godt fornøyd med resultatet. (Tilsvarte nær 10 mill. i 2017-kroner).
Høydepunktene sto i kø: «Nor-Ull øket omsetningen med 25 prosent i 1958». Omsetningen var på 3,6 mill. Det var eksportert for 620 000 og overskuddet ble 190 000. Disponent Riis var godt fornøyd.
Nedgang
Havnegata 6-8 på Hamnneset i Harstad, etter at S/L Nord Norges Salgslag hadde brukt det til lager og klassifisering av ull fram til salgslaget ble flyttet til Troms Innland, ble bygningen som da var overdratt til Høgskolen i Harstad rensket og brukt som parkeringslokale fram til 2023.
Nedgangen startet ved inngangen til 1960-åra. Våren 1965 ble det berammet styremøte 19. mai fordi oppfølgeren til Utbyggingsfondet for Nord-Norge; Distriktenes utbyggingsfond (DUF), ville ha et «ekstraordinært møte for å behandle anmodningen om økonomisk hjelp til NUF som var på falittens rand. Krisa var reell nok. Underskuddet var nå 1,2 mill. og utbyggingsfondets underdirektør Jackbo fortalte at fondet ikke dekket underskudd. Kunne de 110 arbeidsplassene som sto i spill reddes? Direktør Riis uttalte at driften gikk som normalt, ingen var oppsagt, man avventet DUF-møtets resultat.
Et av styrets siste møter ble alt annet enn hyggelig, det forstår vi ved å lese et «ikke-referat» i Harstad Tidende som sentrerer rundt at media ble utestengt fra møtet i kraft av at styreformann Sigurd Torgersen refererte til at statens 14 000 stemmer bestemte det. Redaktør i avisa Folkeviljen, Erling Hall-Hofsøs protest ble lettvint feid til-side.
29. april kom meldingen «Norulls bo til konkursbehandling, bedriftens 93 ansatte oppsagt i går». Referatet gir god innsikt i dårlige markedsforhold; Fellesmarkedets og Storbritannias økte tollsatser og en generell nedgang i moten for norsk-designede ullgensere m.m. Sammen med dårligere vilkår for Nordnorske bedrifter generelt, ga det resultatet man hadde fått. Den store negative utviklingen hadde startet i andre kvartal 1964, og akselerert uten mulighet for styret til å innvirke på forholdene. Med unntak av de positive trekk ved produktiviteten og de ansattes innsats, som styreformann Sigurd Torgersen redegjorde for i en pressekonferanse.
Bobestyrer Alf Bäckstrøm informerte Harstad Tidende om de forestående gjøremål i forbindelse med at 30. august 1965 ville bli siste dag for NORULL. Da ble det også opportunt for avisa å bruke sorenskriver Harald Thomas som sannhetsvitne til at hele opplegget med ny-bygging av den nedbrente Gausvik Uldvarefabrik var et tapsprosjekt, før det ble startet. Man viste til en artikkel som den tidligere sorenskriveren i Senja skrev i magasinet Farmand, som blant annet forteller at det var bare Høyre-folk som stemte mot når posisjonen (Ap) ville bygge nytt i denne regionen. Høyre mente allerede i 1949 å vite at en slik oppbygging ikke ville være lønnsom. Nå så man hva denne politikken førte til, hevdet Thomas, som av Harstad Tidende i 1965 ble karakterisert som en som kjente forholdene i Sør-Troms.
Finale
Bedriften ble oppstykket; så å si omsatt i sine enkelte faktorer. Etter konkursen gikk fabrikklokalene til Salgslaget (NNS) mens lokalene i bakkant; mot Harstadhamn, ble overtatt av Bothner-konsernet. Maskiner og øvrig utstyr til spinning, kjemming, farging mm ble for det alt vesentlige solgt sørover. Dette var attraktive maskiner for tekstilindustrien, nye som de var ved innstalleringen i 1956/57. Men noe klarte også direktør Sigurd Riis å få med seg slik at han fikk etablert seg med ny virksomhet ved fergeleiet i Seljestadfjæra.
Folk som hadde arbeidet i virksomheten fant den utilslørte kampen om ressursene etter NORULL som ufin og uverdig byens næringsdrivende.
Artikler fra Harstad Tidende 2018:
For å se alle Norull-oppskriftene i Koftearkivet: Velg «Norull» som produsent
Per Tryving
Mer informasjon kommer
Sandnes Kamgarnindustri
Mer informasjon kommer
Sandnes Ullvarefabrikk
Mer informasjon kommer
Sønderborg
I året 1921 ble det i Sønderborg grunnlagt en virksomhet som i årene etter viste seg å få stor innflytelse, anerkjennelse og til og med veldig stor betydning for byen og dens utvikling, det var: A/S DET NORDISKE KAMGARNSPINDERI.
Utviklingen i virksomheten skjedde med stor hast. Fra produksjonsstatistikken kan nevnes de ansatte arbeiderne i hver måned av 1923; 87, 104, 90, 112, 136, 136, 209, 198, 205, 228, 281, 322. Disse tallene sier noe om hvor raskt det gikk, og ved en oppsummering av tekstilindustrien i 1925 sies det: «Denne virksomheten er nesten alene skyld i at Sønderjylland hevder seg så godt i sammenligning med resten av landet.» Kamgarnspinderiet ble en god arbeidsplass, de ansatte var stolte av virksomheten, og ledelsen viste stor ansvarsfølelse overfor både ansatte og Sønderborg by.
Det finnes flere oppskrifter fra Søndeborg i Koftearkivet.
Ull&Tull
Mer informasjon kommer
Sjølingstad Ullvarefabrikk
AS Sjølingstad Uldvarefabrik ble konstituert som et uansvarlig aksjeselskap 15. september 1893. Fabrikkens grunnlegger, August Hoven (1852–1911), kom fra Hoven i Halse. Han var utdannet lærer og ble betegnet som dypt religiøs og inspirert av Hans Nielsen Hauge. Hoven kjøpte sitt første vannfall på Sjølingstad rundt 1890, og etablerte i 1891 Fredli Shoddyfabrik. Denne ble drevet parallelt med ullvarefabrikken helt fram til 1940-tallet.
Produksjonen ved Sjølingstad Uldvarefabrik startet i september 1894, med August Hoven som disponent. I 1910 måtte Hoven trekke seg tilbake på grunn av sykdom. Sønnen, Andreas Hoven (1879–1949), overtok da som disponent. Han hadde tidligere hatt mesterstillinger både i spinneriet og i veveriet. I 1949 døde Andreas Hoven og sønnen August d.y. overtok som fabrikkens disponent. En stilling han hadde helt fram til 1983.
Rundt fabrikken vokste det fram et lite industrisamfunn med arbeiderboliger, skole, butikk og ikke minst disponentbolig. Disse bygningene vitner i dag sammen med fabrikkbygningene om hvor viktig industristedet ble.
Styret valgte i 1984 etter nesten 90 år å innstille den ordinære driften på fabrikken.
Siden 1989 har Sjølingstad Uldvarefabrik fungert som en levende museumsfabrikk. Etter at den ordinære driften ble lagt ned, vokste ideen om å bevare stedet som industrimuseum fram. På slutten av 1980-tallet åpna fabrikken som museum, men med produksjon på de gamle maskinene som et viktig ledd i formidlingen av industrihåndverk og industrihistorie. Sjølingstad Uldvarefabrik er en avdeling av Vest-Agder-museet IKS.
Arkivet etter Sjølingstad Uldvarefabrik oppbevares ved Statsarkivet i Kristiansand, hvor det ble deponert av museumsfabrikken. Vi har dessverre ingen oppskrifter fra denne ullvarefabrikken i Koftearkivet.
Gudbrandsdalens Uldvarefabrikk
Gudbrandsdalens Uldvarefabrik (GU) ble etablert i Lillehammer i 1887 av Bernt Otto Johnsen. De første årene produserte GU i hovedsak garn, kjoletøy, vadmel og ulltepper. Produksjonen var ført og fremst rettet mot det regionale markedet. I 1912 ble bedriften overdratt til Andreas Rasmus Svarstad (A.R Svarstad), som investerte tungt i både produksjonsutstyr og bygninger. Et viktig merkeår i bedriftens historie var i 1925, da man begynte å produsere møbeltekstiler for den lokale møbelprodusenten Th. Lunde.
Toten og Opland Uldvarefabrikk
Mer info kommer
Fredfoss Uldvarefabrikk
Mer info kommer
Stavanger Ullvarefabrikk
Mer info kommer
Tingvold Ullvarefabrikk
Mer info kommer
Aalgaard Ullvarefabrikk/De Forenede Ullvarefabrikker (DFU Ålgård)
DFU var en sammenslutning av norske tekstilfabrikker. I 1870 grunnla haugianeren Ole Nielsen Aalgaards Uldvarefabrikker ved elven på Ålgård. Etter å ha kjøpt fem andre fabrikker i 1916 ble navnet på firmaet endret til «De Forenede Ullvarefabrikker AS». Fabrikkene som gikk sammen var Ålgård Ullvarefabrikker, Nydalens Fabrikker i Nord-Trøndelag, ullvareavdelingen ved Hjula Væverier i Oslo, Grorud Textilfabriker med Skauger Fabrikker ved Drammen, i tillegg til Fredfos Uldvarefabrik i Vestfossen. Nydalens Fabrikker var allerede før denne sammenslutningen blitt en del av Ålgård Ullvarefabrikker.
DFU etablerte i løpet av 1970-tallet en landsdekkende butikkjede. Utover 1990-tallet ble det slutt på tekstilproduksjon i Norge tilknyttet DFU.
Det finnes flere oppskrifter fra DFU Ålgård i Koftearkivet.
Heggedal Ullvarefabrikk
Mer info kommer
Brødrene Krog
Mer info kommer
Bertnes Ullvare
Mer info kommer
Stemme Ullvare
Mer info kommer
Laurdal Ullvare
Mer info kommer
Bernhard Brænne
Mer info kommer
Figgens Ullvare
Mer info kommer
Rauma Fabrikker
Rauma Ullvarefabrikk er en tekstilbedrift som har ligget på Veblungsnes i Rauma kommune siden 1927. De produserer strikke- og vevgarn under merkevarenavnet Rauma Garn, samt ferdigstrikkede produkter under merkevarenavnet Rauma Collection. I 1967 kjøpte bedriften Røros Tweed, som blant annet produserer ullpledd. I tillegg overtok de i 1998 garngrossistfirmaet Per Tryving AS. Administrerende direktør i det familieeide firmaet er Arnstein Digernes.
Rauma Garn sine oppskrifter er ikke frigitte, og finnes derfor ikke i Koftearkivet. Kontakt dem direkte.
Husfliden
Mer info kommer