De bærer med seg familiehistorier, arbeidsliv, minner – og små biter av norsk industrihistorie. For Kari Margrethe Haugland begynte det hele med én enkelt kofte fra DFU Figgjo.

(På bildet: Kari Margrethe Haugland i en av koftene hun har strikket. Foto: Privat)

– Min sønn hadde arvet en kofte etter sin far som han likte veldig godt. Denne hadde han slitt helt ut, og så spurte han om jeg kunne strikke en ny, forteller hun.

Det skulle vise seg å bli starten på et helt spesielt prosjekt.

Koften hadde opprinnelig blitt produsert ved DFU Figgjo, den gamle trikotasjefabrikken ved Figgjoelva i Rogaland – på folkemunne kjent som «bikinifabrikken». Fabrikken produserte alt fra undertøy og badetøy til gensere og yttertøy, og var i drift helt fram til 1983.

Kari Margrethe begynte å lete etter oppskriften, men oppdaget raskt et problem:

– Jeg har spurt etter oppskrift, men så viser det seg at det ikke finnes oppskrift på de maskinstrikkede koftene.

Mange av modellene fra fabrikkene ble nemlig produsert direkte på maskin, uten håndstrikkeoppskrifter slik vi kjenner dem i dag.

Men så fant hun noe helt spesielt.

Et gammelt fotografi.

(På bildet: Torleif Hetland og Marit Lilleland)

På bildet sto svogeren hennes modell for akkurat denne koften – fotografert som ung gutt for fabrikken på Figgjo.

– Jeg syntes denne koften var SÅ fin, og det var så morsomt at svogeren min sto modell for den, sier Kari Margrethe.

Dermed bestemte hun seg for å gjøre mer enn bare å kopiere en gammel kofte. Hun ville rekonstruere den.

– Jeg gikk i gang med å tegne av mønsteret og lagde oppskriften selv.

Det som startet som et ønske om å strikke en ny kofte til sønnen, utviklet seg snart til et stort familieprosjekt.

– Jeg ville gjøre et prosjekt ut av dette, siden det var litt historisk arv bak kofta.

Hun bestemte seg for at dette skulle bli familiens egen kofte.

– Jeg ville strikke til alle mine barn, svigerbarn, barnebarn og samboere – én kofte til hver, og i ulike farger.

Koften er blitt en ekte familie-kofte! Foto: Privat

Til nå har hun strikket elleve kofter. To gjenstår fortsatt.

På bildene Kari Margrethe har sendt til Koftearkivet, ser man hele familien samlet i ulike varianter av det samme mønsteret – en levende videreføring av både familiehistorie og norsk tekstilarv.

«Herrelaget»: Bakerste rekke: Per Eyolf, Renè og Torger Hetland og Hermund Haugland Foran: Sander, Lukas, Jonas og Daniel Hetland. «Damelaget»: Hilde, Kristin, Kari Margrethe, Emily og Christine. Foto: Privat

Historien om DFU Figgjo er samtidig historien om hvordan norsk tekstilindustri bygde lokalsamfunn. Figgens Uldvarefabrikk ble grunnlagt allerede i 1889, og ble senere en del av De Forenede Ullvarefabrikker (DFU). Fabrikken ved Figgjoelva ble etter hvert et viktig industrimiljø med arbeidere, arbeiderboliger og produksjon som satte sitt preg på hele området.

Det monumentale fabrikkbygget fra 1905 står fortsatt ved elva, og omtales i dag som et av de mest autentiske industribyggene fra eldre tid i Sandnes.

Men for Kari Margrethe handler dette først og fremst om mennesker.

Om minner.

Om å ta vare på noe før det forsvinner.

– Jeg er opptatt av å ta vare på kulturarven og kulturhistorien, sier hun.

Derfor ønsker hun nå at mønsteret skal rentegnes og skrives opp som en profesjonell oppskrift, slik at også andre kan få glede av denne vakre koften, gjennom Koftearkivet. Den jobben påtar Koftearkivet seg – med glede! Oppskriften vil bli publisert i Koftearkivet i løpet av sommeren.

Og kanskje er det nettopp slik kulturarv lever videre:
Ikke bare i bøker og arkiver, men på mennesker. I familier. I garn, masker og historier som bæres videre fra generasjon til generasjon.

Fotoshoot er gøy! Foto: Privat