På besøk hos Annemor Sundbø

– Hallo?

Etter noen timers kjøring – ja, med Google Maps som guide – sto jeg i døråpningen til Ose Ullvare i Setesdal og ropte innover i lokalet.

Og der, helt innerst på lageret, blant pappkasser stablet fra gulv til tak, dukket Annemor Sundbø opp.

Det kunne nesten ikke vært en mer passende introduksjon til et møte med en kvinne som har brukt store deler av livet sitt på å lete etter historiene som ligger gjemt i gamle tekstiler, utslitte strikkeplagg, annonser, fotografier – og kasser fulle av ting andre kanskje ville ha kastet.

For Annemor Sundbø har sett kulturhistorie og menneskelige historier i det som for andre har vært «søppel» og filler.

Et skattkammer på 16 tonn

Annemor Sundbø er utdannet kunsthåndverker, tekstildesigner og faglærer i vev og tegning. I 1983 overtok hun Torridal Tweed og Ulldynefabrikk, en sjoddifabrikk nord for Kristiansand.

Sjoddi er resirkulert ull. Gamle ullplagg ble samlet inn, revet opp og fibrene brukt på nytt, blant annet i dyner, soveposer og madrasser.

-Jeg ville egentlig bare ha opplæring på maskinene, ler hun. -Men det fikk jeg bare hvis jeg var villig til å overta hele fabrikken.

Med fabrikken fulgte et lager på hele 16 tonn utslitte strikkevarer.

Det skulle vise seg å være langt mer enn råstoff.

Det var et kulturhistorisk skattkammer.

Annemor begynte å studere plaggene. Hvordan var de strikket? Hvordan var de brukt? Hvor var de slitt? Hvor var de reparert? Hvilke mønstre gikk igjen? Og hva kunne de fortelle om menneskene som hadde laget og brukt dem?

– Jeg har alltid sett etter det levde livet i fillehaugene, sier Annemor.

Hun finner frem plagg og viser meg sporene etter menneskene som en gang brukte dem.

– Her har man bøtet og lappet for at plaggene skulle vare så lenge som mulig. Det var en dyd av nødvendighet. Ingenting ble kastet før det var helt ødelagt.

Og selv da kunne plagget få enda et liv.

Hun holder frem et gammelt vatt-teppe som eksempel.

– Og undertøy, fortsetter hun. – Det var jo ikke noe man kunne lappe på åpenlyst. Det ble omtrent gjort i hemmelighet, i mørket.

Plutselig er ikke lappen bare en lapp.

Den forteller noe om økonomi, nøysomhet, skam, verdighet – og om et samfunn der tekstiler hadde en helt annen verdi enn de har for mange av oss i dag.

Å nøste opp menneskeliv

Skattejakten i fillehaugen har fulgt Annemor gjennom hele hennes yrkesaktive liv og resultert i en lang rekke bøker om norsk tekstil- og strikkehistorie.

Hun har skrevet om blant annet lusekofta fra Setesdal, votter og vanter, strikking i billedkunsten, spelsauen og mønstertradisjoner. Koftearven – historiske tråder og magiske mønster, utgitt i 2019, er kanskje det store monumentale verket hennes om norsk kofte- og strikketradisjon.

Her undersøker hun ikke bare selve mønstrene, men hvordan strikkingen gjennom tidene har vært påvirket av blant annet folketro, religion, politikk, samfunnsøkonomi og mote.

For det er nettopp dette som fascinerer Annemor: Trådene fører videre.

Fra et gammelt plagg kan hun finne veien til en annonse. Fra annonsen til et navn. Fra navnet til en folketelling – og plutselig kommer et menneskeliv til syne.

På slutten av 1800-tallet begynte for eksempel små hånddrevne strikkemaskiner å dukke opp i norske hjem. De ble markedsført som en mulighet til å produsere raskere – og ikke minst som en mulighet for kvinner til å tjene penger.

Men bak de forlokkende annonsene fantes en annen virkelighet.

I Kristiansand annonserte Tobine Meland i 1871 med at hun tok imot maskinstrikking «til meget billige priser». Gjennom folketellingene kan Annemor følge sporene videre. Tobine var gift med en skomaker og ble mor til fire. Da hun annonserte etter strikkearbeid, bar hun sannsynligvis på sitt tredje barn.

En annen kvinne, Ottilia Major, annonserte samme år med maskinstrikking av strømper, sokker og dame- og herretrøyer.

Bak den lille annonsen skjulte det seg en brutal historie.

Ottilia var blitt enke bare 25 år gammel. Hun hadde mistet en liten datter, født en sønn kort tid før mannen omkom på havet – og mistet også gutten. Like etter finner man annonsen der hun tilbyr strikkearbeidet sitt for salg.

Små annonser som ved første øyekast bare forteller at noen kunne strikke en strømpe, kan dermed leses som stille vitnesbyrd om kvinners forsøk på å skaffe seg et livsgrunnlag.

Og det er akkurat slike historier Annemor leter etter.

Ikke bare: Hva strikket de?

Men:

Hvem var de? Hvorfor strikket de? Hvordan levde de?

Historien fortsetter i kassene

Rundt oss på Ose står kassene.

Mange kasser.

Annemor viser meg kofter hun skal ha med på et foredrag allerede samme kveld. For selv om hun har brukt flere tiår på å forske, samle og formidle, er hun fortsatt svært aktiv.

Og hun har en ny bok under arbeid.

– Jeg slipper aldri opp for materiale – eller ideer, sier hun.

Hun forteller at hun nesten kan se for seg livene til kvinnene som strikket til familiene sine, solgte strikkearbeid eller satt og reparerte klær som måtte vare enda en vinter.

Nå er det blant annet gamle strikkede strømper hun har begynt å interessere seg for.

Selvsagt har hun allerede samlet inn en mengde eksemplarer.

Og selvsagt er ikke en strømpe bare en strømpe.

Hun forteller om omreisende handelsmenn som dro rundt og solgte strikkede strømper, om produsenter, hjemmeproduksjon og kvinner som strikket for salg.

Nok en gang begynner hun bokstavelig talt å nøste i trådene.

Og akkurat her møtes våre historier

Mens jeg hører Annemor fortelle, kjenner jeg igjen mye av det som har skjedd med mitt eget arbeid med Koftearkivet.

Da jeg begynte å registrere oppskrifter for flere år siden, var jeg først og fremst opptatt av å bygge et godt og søkbart arkiv.

Hvordan skulle man klare å finne igjen en bestemt kofte blant flere tusen oppskrifter? Hvilke søkekriterier måtte registreres? Produsent, tidsperiode, geografi, mønstertype, hals, lus, border?

Det var databasen og systemene jeg var mest opptatt av.

Men så skjedde det noe.

For bak oppskriftene begynte historiene å dukke opp.

Historiene om designerne. Om ullvarefabrikkene som ga arbeid til hundrevis av mennesker. Om kvinnene som satt hjemme og strikket modeller. Om plagg oppkalt etter steder og historiske hendelser. Om fabrikker som forsvant. Om mennesker som ikke lenger er her til å fortelle.

Oppskriftene sluttet å være bare oppskrifter.

De ble historiske dokumenter.

Og akkurat derfor traff besøket hos Annemor meg.

For hun har gjort dette gjennom et helt yrkesliv: sett verdien i det som lett kunne ha blitt kastet – og forstått at dersom ingen undersøker, registrerer og forteller historiene mens sporene fremdeles finnes, kan de forsvinne.

– Dersom vi ikke tar vare på dette, så forsvinner det, sier Annemor. – Og kunnskapen om historien bak forsvinner også.

Vi snakker om hvem som egentlig burde gjøre denne jobben.

Kanskje museene? Kanskje andre offentlige institusjoner?

– Ja, kanskje det var et museum som «burde» gjort disse innsamlingene og registreringene, sier hun. – Men det er det jo ingen som gjør, eller ser verdien av i dag. Og da kan det bli for sent.

Det kjenner jeg igjen.

Innsamling. Bevaring. Formidling.

Jeg har brukt disse tre ordene stadig oftere når jeg skal beskrive Koftearkivet:

Innsamling. Bevaring. Formidling.

De beskriver egentlig også mye av det Annemor Sundbø har brukt livet sitt på.

Hun reddet ikke 16 tonn gamle strikkeplagg fordi alt nødvendigvis skulle oppbevares for alltid.

Hun reddet historiene i dem.

Gjennom å studere, dokumentere, sammenligne og formidle har hun vist at et utslitt plagg kan fortelle om langt mer enn bare masker og garn.

Det kan fortelle om kvinneliv.

Om fattigdom og velstand.

Om arbeid og industri.

Om mote, politikk, tro og identitet.

Om kjærlighet og omsorg.

Og om hendene som strikket maske etter maske lenge før noen tenkte på at arbeidet deres en dag skulle bli betraktet som kulturhistorie.

Det er også slik jeg i stadig større grad ser på oppskriftene i Koftearkivet.

Vi samler ikke bare gamle strikkeoppskrifter.

Vi samler spor av levde liv.

– Vent litt!

Etter flere timer sammen begynner det å bli på tide for meg å kjøre videre. Annemor skal gjøre seg klar til kveldens foredrag, og jeg reiser meg for å gå.

– Vent litt, sier hun.

Jeg stopper.

– Jeg har kassevis med oppskrifter som bør registreres og ivaretas i Koftearkivet.

Jeg tror faktisk jeg blir stående noen sekunder uten å si noe.

Kassevis?

Jeg hadde kommet til Ose for å møte Norges trolig viktigste formidler av strikke- og tekstilhistorie.

Jeg dro derfra med noe langt mer!

En stor anerkjennelse av arbeidet som gjøres i Koftearkivet – og vissheten om at en ny skatt snart skal åpnes.

Nå venter ukesvis med skanning, registrering og dokumentasjon – og trolig også starten på en egen utstilling knyttet til oppskriftene i Koftearkivet, med kofter jeg selv har strikket eller samlet inn.

Og vet du hva?

Jeg gleder meg!