Av Kristin Myrmel
Vi har vært flinke til å ta vare på bunader, kirkekunst og gamle bygninger. Men hva med strikkeoppskriftene?
De som lå i ukeblader, i små hefter fra garnprodusenter, i skuffer og skap rundt omkring i norske hjem? De som ble brukt, slitt og kastet – fordi de aldri var ment å vare?
Dette er også kulturarv. Likevel er det først nå vi begynner å forstå hvor mye som faktisk er i ferd med å gå tapt.
Det som ikke ble sett som verdifullt
Gjennom arbeidet mitt med Koftearkivet har jeg samlet og systematisert flere tusen norske strikkeoppskrifter, mange fra første halvdel av 1900-tallet og fremover. Det som slår meg igjen og igjen, er hvor lite som faktisk er bevart systematisk.
Oppskriftene finnes – men de er fragmenterte. Spredt. Vanskelige å finne. Ofte uten informasjon om hvem som laget dem, hvor de kommer fra, eller hvorfor de ser ut som de gjør.
Det mest oppsiktsvekkende er kanskje dette:
Selv ikke garnprodusentene og tekstilbedriftene som stod bak mange av disse oppskriftene, har bevart dem.
Hvorfor ikke?
En viktig forklaring er at strikking i stor grad har blitt sett på som brukskultur. Noe praktisk. Noe hverdagslig. Ikke noe som skulle arkiveres for ettertiden.
Det har vi begynt å gjøre noe med – men vi er sent ute.
Kvinnehistorien som forsvant
Dette handler ikke bare om strikking. Det handler om kvinnehistorie.
For det er i all hovedsak kvinner som har:
- utviklet mønstrene
- strikket plaggene
- videreført kunnskapen
Likevel er navnene ofte borte.
Oppskriftene er anonyme. Arbeidet er usynlig. Kompetansen er tatt for gitt.
Dette er ikke unikt for strikking – men det er et tydelig eksempel. Når håndverk knyttes til hjem, hverdag og kvinner, har det tradisjonelt fått lavere status enn det som har vært organisert, institusjonalisert og ofte mannsdominert.
Først når noe blir industri, får det en annen type dokumentasjon. Men da er mye allerede tapt.
Hva vi mister
En strikkeoppskrift er ikke bare en oppskrift.
Den forteller noe om:
- estetikk og smak
- materialbruk
- teknikk og konstruksjon
- hva folk hadde tilgang på
- hva de ønsket å uttrykke
Når vi mister oppskriftene, mister vi også muligheten til å forstå disse sammenhengene.
Vi mister historien om hvordan hverdagsklær ble til. Hvordan mønstre vandret. Hvordan lokale uttrykk utviklet seg.
Stedsnavnkofter – et eksempel
Ta stedsnavnkofter – kofter som bærer navn etter steder, bygder og regioner.
Noen av dem er godt dokumentert. Men mange er det ikke.
De finnes som navn, og som plagg. Men hvorfor de ser ut som de gjør, er ofte uklart.
Gjennom arbeidet med Koftearkivet har jeg sett at enkelte mønstre trolig har sammenheng med eldre tekstiler – som åklær eller kirketekstiler. Slike koblinger er sjelden dokumentert, men de gir viktige spor.
Det viser hvor mye vi fortsatt ikke vet.
Derfor må vi digitalisere
Hvis denne kunnskapen skal bevares, må den samles og systematiseres. Ikke bare lagres – men gjøres søkbar, tilgjengelig og forståelig.
Digitalisering gjør det mulig å:
- samle materiale fra mange ulike kilder
- strukturere det etter kriterier som gir mening
- se sammenhenger på tvers av tid og sted
- gjøre det tilgjengelig for både fagmiljøer og allmennheten
Dette er ikke bare praktisk. Det er kulturvern.
Et ansvar vi har nå
Vi står i en situasjon der mye fortsatt kan reddes – men ikke lenge.
Private samlinger forsvinner. Generasjoner dør. Materiale går tapt.
Hvis vi ikke gjør dette arbeidet nå, vil mye av denne kunnskapen bli borte for godt.
Strikkeoppskrifter er kanskje ikke det første man tenker på som kulturarv. Men de er en del av vår felles historie. De forteller noe om hvem vi har vært – og hvordan vi har levd.
Og kanskje viktigst av alt:
De forteller historien om arbeid som i generasjoner har blitt gjort av kvinner – uten å bli dokumentert, og uten å bli verdsatt.
Det er på tide å ta vare på den historien også.
