Historien om Setesdalskofta begynner med noe så lite at det nesten er lett å overse: en liten hvit prikk i et mørkt strikkemønster. I Setesdal på 1800-tallet ble denne enkle «lusa» en del av en undertrøye brukt av menn i bygda. Over tid utviklet den seg til et mønster som skulle sette spor langt utenfor dalen – og bli et av de mest gjenkjennelige motivene i norsk strikketradisjon.
Lusekofta fra Setesdal: Annemor Sundbø
Få kjenner historien til Setesdalskofta bedre enn Annemor Sundbø. I boken «Lusekofta fra Setesdal» går hun i dybden på historien til dette unike strikkemønsteret. Dette korte sammendraget er basert på boken hennes:
Setesdalskofta er en av de mest kjente og mest kopierte strikkegenserne i norsk strikkehistorie. Kjernen i mønsteret er den såkalte “lusa”, et lite prikkmønster som er et av de enkleste og mest karakteristiske elementene i norsk mønsterstrikk. Lusemønsteret oppsto trolig i Setesdal rundt midten av 1800-tallet, der det først ble brukt på strikkede undertrøyer.
I Setesdal var strikking en del av hverdagen. Folk levde tett sammen, og håndverk og fortellinger ble overført fra generasjon til generasjon. Kvinner og jenter strikket mens de arbeidet og i fritiden, blant annet under seteroppholdene om sommeren. På denne måten utviklet strikketeknikker og mønstre seg gradvis innenfor lokalsamfunnet.
Selv om det finnes fotografier av lusemønstrede trøyer fra 1800-tallet, er det vanskelig å fastslå nøyaktig hvordan og når mønsteret oppsto. Kildene gir bare fragmenter av informasjon, og opprinnelsen til den første lusekofta er ukjent. Det er derfor sannsynlig at mønsteret utviklet seg over tid gjennom praktisk bruk og lokale tradisjoner.
På 1800-tallet var lusekofta en del av mannsdrakten i Setesdal. Den ble brukt som et festplagg til høytider og bryllup etter at mennene i området begynte å bruke lange bukser i stedet for de eldre knebuksene. Senere fikk kofta også en mer allmenn rolle og ble brukt utenfor bunadssammenheng.
Lusemønsteret fikk etter hvert stor utbredelse. Allerede på 1800-tallet finnes lignende beskrivelser av prikkete strikkemønstre i andre land, blant annet i engelske fiskertrøyer. Likevel var det i Setesdal at mønsteret ble utviklet til et karakteristisk dekorativt motiv som preget hele plagget.
I tillegg til lusene ble koftene dekorert med ulike border og symboler. Mønstre som sikksakk-border, åttebladsstjerner og andre ornamenter kunne ha både dekorativ og symbolsk betydning. Noen motiver kan knyttes til religiøse symboler, som Andreas-korset, mens andre kan ha røtter i eldre ornamenttradisjoner.
Den store innovasjonen var at setesdølene tok et enkelt funksjonelt mønster og gjorde det til et dekorativt hovedmotiv. Resultatet ble et plagg som senere skulle få enorm utbredelse. Lusekofta har siden inspirert et stort antall varianter og har vært en viktig modell for både håndstrikk og industriell produksjon.
Gjennom 1900-tallet utviklet kofta seg fra å være en del av bunaden til å bli et nasjonalt symbol på norsk strikketradisjon. Den har overlevd skiftende moter og er fortsatt i bruk i dag. Mange nordmenn har eid eller brukt en lusekofte, og plagget har dermed blitt en del av den norske kulturarven og identiteten.
I Koftearkivet finner du ca 80 ulike oppskrifter til Setesdalskofter, gensere – til og med en ryggsekk (!) – og her ser du hvordan du kan finne alle på èn gang: