Hva er egentlig en stedsnavnkofte?
For mange er svaret enkelt: Det er en kofte som bærer navnet til et sted. Men når man begynner å grave litt dypere, viser det seg at dette kan bety ganske ulike ting.
I boken Norske strikketradisjoner (s. 186–229) skriver Nina Granlund Sæther om blant annet Ivelandskofta, Torridalskofta, Spøtatrøya fra Stord, rosetrøyer fra Øygarden og Sotra, stolpetrøyer fra Nordfjord – og selvsagt Setesdalskoften og Fanakoften. Dette er plagg der mønstertradisjonene kan dokumenteres gjennom eldre tekstiler, fotografier og skriftlige kilder. De representerer det vi kan kalle historisk forankrede stedsnavnkofter – tekstiler med en kontinuitet i bruk og uttrykk innenfor et avgrenset geografisk område.
Disse plaggene er en viktig del av norsk tekstilhistorie. De er ikke bare vakre mønstre – de er kulturhistorie i ull.
Men så finnes også alle de andre.
I tillegg til de dokumenterte tradisjonene finnes det nemlig en rekke kofter og gensere som også har fått stedsnavn. Bakgrunnen kjenner vi ofte ikke. Det kan være så enkelt som at produsenten ønsket et navn i stedet for et nummer – og at et stedsnavn gir modellen mer personlighet og identitet.
I Koftearkivet kan man for eksempel se at Sandnes Ullvarefabrikk har brukt en rekke stedsnavn fra Rogaland i sine oppskrifter. Dale Garn har brukt navn fra Hordaland og nærområdet rundt Dale, Vaksdal og Voss. Raumas Meråker-kofte henter elementer fra et vevet teppe i Meråker kirke. Andre modeller kan være inspirert av lokale motiver – uten at vi alltid har full dokumentasjon.
Denne praksisen er ikke unik for strikkedesign. Innenfor både tekstil- og motehistorie har navngiving lenge vært et virkemiddel for å skape assosiasjoner, gjenkjennelse og tilhørighet.
Når stedsnavnet i seg selv forteller historie
Stedsnavn er i seg selv små kulturhistoriske dokumenter. Mange norske steds- og gårdsnavn inneholder elementer som forteller noe om landskapet, naturen eller bosetningen der navnet oppstod.
Vanlige naturnavn som dal, vik, haug, nes eller berg kan enten stå alene eller inngå som deler av et sammensatt navn. Noen ganger står de først i navnet, andre ganger til slutt.
Et godt eksempel finner vi i Trøndelag: Spongdal på Byneset. Dialektordet spong betyr «en liten bro» – gjerne noen tømmerstokker lagt over en kløft eller liten dal. Navnet Spongdal kan dermed forstås som «dalen med den lille broen».
Andre ganger ligger betydningen i navnets siste del – det vi kaller et suffiks. Et kjent eksempel er -anger, fra det norrøne ordet angr, som betyr fjord eller vik. Dette finner vi blant annet i Orkanger og Levanger.
Orkanger betyr fjorden der elva Orkla renner ut. Levanger har tilsvarende opphav: Navnet kommer fra norrønt Lifangr, som betyr fjorden der Levangerelva renner ut. Førsteleddet lif er trolig et gammelt navn på selve elva.
Et annet kjent suffiks er -heimr, som betyr hjem eller bosted. Dette finner vi i Trondheim, som på norrønt het Þróndheimr. Navnet kan tolkes som «trøndernes hjem». Ordet trønder kommer fra norrønt þrœnd(i)r, som igjen henger sammen med verbet þroásk – «å vokse». Navnet tolkes ofte som «de sterke» eller «de fruktbare». Trondheim kan altså forstås som «de sterkes hjem».
Hvor gamle er egentlig stedsnavnene?
Kan man vite hvor gammelt et sted er ut fra navnet?
I 1878 fikk historikeren Oluf Rygh i oppdrag å kartlegge norske stedsnavn i forbindelse med arbeidet med en ny matrikkel. Resultatet ble verket Norske Gaardnavne, som til slutt omfattet rundt 50 000 gårdsnavn fordelt på 19 bind (utgitt mellom 1897 og 1936).
Bind 14 og 15 dekker henholdsvis Søndre og Nordre Trondhjems amt. Disse finnes i dag digitalt hos Nasjonalbiblioteket, og er en fascinerende inngang til lokal historie.
Ryghs arbeid la grunnlaget for mye av den moderne stedsnavnforskningen. Gjennom studier av navnetyper har forskere sett at gårdsnavn kan deles inn i grupper som ofte oppstod i bestemte tidsperioder.
De eldste navnene er rene naturnavn, som Nes eller Dal. Disse kan være svært gamle – kanskje helt tilbake til tiden rundt Kristi fødsel eller enda tidligere.
Senere kommer navn som slutter på -vin (som betyr naturlig eng) eller -heimr. I folkevandringstiden, omtrent mellom år 400 og 570, ble navn med -staðir eller -land mer vanlige. I middelalderen dukker andre endelser opp, som býr/bǿr, setr, þveit og ruð.
Det betyr at selve stedsnavnet noen ganger kan gi en pekepinn om hvor gammel bosetningen er.
Stedsnavn, identitet – og strikk
Når en kofte får navn etter et sted, skjer det altså noe mer enn bare en navngiving. Stedsnavnet bærer allerede i seg et lag av historie – knyttet til natur, bosetning og språk.
Samtidig dukker det jevnlig opp en diskusjon: Er dette en «ekte» stedsnavnkofte?
Det er viktig å være presis. Noen stedsnavnkofter har lange, dokumenterte tradisjoner. Andre er nyere design som bærer et stedsnavn av ulike grunner. Å skille mellom disse er viktig av hensyn til kulturhistorien.
Men det betyr ikke at de nyere modellene er mindre verdifulle.
For mange handler stedsnavnkofter først og fremst om identitet. Om tilhørighet til et sted. Om stolthet over hjemstedet sitt. Om å strikke – eller bære – noe som knytter deg til landskapet og historien du er en del av.
Tradisjon er ikke bare noe vi arver. Det er også noe vi skaper.
En kofte fra ditt hjemsted trenger ikke å ha flere hundre år med dokumentert mønsterhistorie for å bety noe. Den kan likevel være en del av din historie, din identitet og ditt lokalsamfunn.
Bak mønstrene
I Koftearkivet arbeides det kontinuerlig med å undersøke bakgrunnen for ulike stedsnavnkofter. Noen modeller kan vise seg å ha lokal forankring som hittil ikke har vært kjent. Andre vil stå som eksempler på nyere design- og navnepraksis.
Begge deler har sin plass – så lenge vi er tydelige på forskjellen.
Dette er også utgangspunktet for artikkelserien «Bak mønstrene».
Målet er ikke å være smakspoliti eller tradisjonsvokter. Målet er å undersøke, dokumentere og formidle. Hvilke mønstre kan spores langt tilbake? Hvilke har oppstått i møtet mellom industri, design og marked? Hvordan har politikk, økonomi og identitet påvirket det vi i dag oppfatter som tradisjon?
Strikkemønstre er ikke bare dekor. De er kulturhistoriske kilder.
Gjennom «Bak mønstrene» ønsker Koftearkivet å bidra til mer kunnskap, større bevissthet – og samtidig større romslighet. Vi kan verdsette de historisk dokumenterte tradisjonene, samtidig som vi anerkjenner at nye uttrykk også blir en del av vår samtidshistorie.
Tradisjon er ikke noe som ligger fast. Den formes, brukes, diskuteres – og strikkes videre.
Og det er nettopp der vi begynner.
I KOFTEARKIVET kan du søke etter Stedsnavnkofter fylkesvis – HER se du hvordan: